Hva kan vi lære av Van Persie (2/3)

Del dette indlæg

Del på facebook
Del på linkedin
Del på twitter
Del på email

I første del av denne miniserien så vi på Van Persies erfaringer av hvor brutal fotballen kan være. Men spillere er også mennesker.. I del to av denne serien ser vi på blant annet; hvordan han opplevde sine tøffeste perioder? Hvorfor sitter det fortsatt langt inne for spillere å snakke med en utenforstående om mentale utfordringer? Det og mer coming up next!

Før 2015/16 sesongen for Manchester United hadde Van Persie fått grei beskjed av trener Van Gaal om at “your time is up”. Likevel bestemte han seg for at han skulle bli ut kontraktstiden og kjempe for en plass på laget. Så når han møtte til sesongoppkjøring på sommeren var det en heltent og revansjelysten Van Persie som løp ut på treningsfeltet. Ting skulle imidlertid bli litt annerledes enn han hadde sett for seg..

“We started pre-season and I wasn’t allowed to play in the 11 against 11. They told me ´hey get a ball and do your own stuff´..”

Det høres kanskje sykt ut men på øverste nivå er dette helt vanlig praksis. Hvis du ikke er med i planene videre kjøres det rein utfrysing og du får ikke engang delta i treninger. Igjen minner jeg på at Van Persie hadde vært lagets viktigste spiller da de vant serien to år i forveien og at han fortsatt hadde 1 år igjen av kontrakten. I en “vanlig” jobb ville denne typen utfrysning fort kunne blitt tatt til retten som mobbing på arbeidsplassen og brudd på arbeidsmiljøloven.
Hvordan takler man noe sånt?

“Ta med deg en ball og stikk bort i parken der borte for deg selv”

“You try to stay calm, stay cool, you know what I mean? But there are loads of things happening, you’re playing the macho card like ´Ok it doesn’t affect me´. But it does affect me.. And my family.. And my career.. Big time!”

Uansett hvor erfaren, tøff, sterk eller rik man er så er det klart man blir påvirket av dette. Det å bli fryst ut på denne måten rører ved noen av de mest dyptliggende instinktene i oss; å bli støtt ut av flokken. I forhistorisk tid betydde det å bli støtt ut av flokken en sikker død, og frykten for dette ligger fortsatt programmert i oss mennesker, uansett hva man heter eller hvor mange trofeer man har på CVen.

Selv de største kan føle seg små innimellom.

Van Persie beskriver også den største forskjellen på å komme til Manchester United fra Arsenal. Selv om begge klubbene er store opplevde han en klar overgang da han kom inn dørene på Old Trafford og beskriver hvordan denne forskjellen var vanskelig å takle spesielt i motgang:

“When its not going well, at Arsenal you’ve got the coach and the players who protect you.. But in Manchester United your on your own, no one protects you. Its tougher.. Its ruthless.”

Videre reflekterer Van Persie på hva han hadde hatt behov for i denne perioden:

“At that point it would have been good for me to talk to someone outside my inner circle. But I was too stubborn to do that. Now, if I look back at it, there were a couple of points in my career where I should have done that (snakket med en mentaltrener).”

“Etterpåklokskap er den mest eksakte vitenskap”. Det Van Persie beskriver her tror jeg det er mange spillere som tenker etter de har lagt opp, at de burde ha hatt noen å få luftet og sortert tanker med. Spesielt syns jeg det er interessant det han sier at han hadde hatt behov for noen utenfor den innerste sirkelen. Uansett hvor støttende og kjærlige de man har rundt seg er, så kan samtaler med de fort bli preget av følelser siden de jo er “på din side” og er like opprørte som deg. En mentaltrener/coach/idrettspsykolog er derimot upartisk og kan holde hodet klart mens man sammen nøster opp i tankene til spilleren. Men med kontoen full av cash og tilgang på verdens fremste mentaltrenere, hvorfor gjorde han ikke dette mens han fremdeles var aktiv?

“I had a feeling that a life coach or a mental trainer like..  ´these people will create problems instead of solving them..´So I kept them at distance. And up until today I never had a session with anyone that way.. But now Im open to it! If I look back at my career, it could have been a good case to talk to someone like that in that particular moment for example (etter å ha blitt fryst ut i United)”

Dessverre er det slik mange spillere ser på bruk av mentaltrenere. En usikkerhet/frykt for at de skal rote med hodet og gjøre mer skade enn nytte. Utifra en del historier jeg har hørt fra forskjellige klubber er kanskje ikke dette så rart, med eksempler på mentaltrenere som går langt utenfor sitt felt, bruker “jalla-metoder”, rapporterer ting videre til trenere (brudd på taushetsplikt) osv. For eksempel hørte jeg et ferskt eksempel på en ung spiller i en topp skandinavisk klubb som hadde benyttet klubbens mentaltrener ift en vanskelig skadesituasjon. Mentaltreneren hadde prøvd å overbevise spilleren om at smertene lå mentalt, og gitt han noen “smerteavledende” øvelser i hjemmelekse. Etter flere måneder fikk spilleren endelig tatt MR scanning og bildene brudd og omfattende skade. Kvakksalveri!

Heldigvis finnes det flere og flere dyktige fagfolk som kan tilpasse et forløp til den enkelte utøveren, og som klarer å kombinere praktisk erfaring og teori på en god måte. Noen ganger handler det ikke om bruk av alle mulige fancy verktøy og metoder, men heller om en jævla god spiller som ikke føler seg så god der og da og som rett og slett bare trenger å få snakket ut litt. En av grunnene til at jeg er så opptatt av den mentale delen i fotball er at en fotballhverdag er så turbulent, med ekstreme ytterpunkter i begge ender av skalaen, som det i mange tilfeller ikke er sunt å skulle stå i alene. Når til og med Van Persie som VM medalist, CL finalist og PL mester erkjenner at han hadde hatt behov for noen å snakke med så kan det jo være noe å vurdere for alle oss andre og?

Fotball = Høye topper og dype daler. The highest of highs and the lowest of lows.

Læs også:

Registrer deg for nyhetsbrevet mitt