Hva kan vi lære av Van Persie (3/3)

Del dette indlæg

Del på facebook
Del på linkedin
Del på twitter
Del på email

Som vi har sett i del 1 og 2 av denne miniserien har Van Persie gjort seg mange kloke erfaringer på sin vei. Han har nå en sønn som er et ungt talent på Feynoord sitt akademi. Hvordan veileder han som forelder? Hvordan påvirker hans erfaring rådene han gir? Hva kan foreldre lære av dette?

“Eplet faller ikke langt fra stammen”. En oppbrukt og utslitt klisje, men også veldig treffende for Robin Van Persie og hans sønn Shaqueel Van Persie. Da pappa Van Persie spilte i Manchester United, spilte sønnen faktisk i Manchester Citys akademi og det ble stor oppstandelse i media over at Van Persie lot sønnen spille for “fienden”. Nå er imidlertid sønnen Shaqueel en del av Feynoords akademi, klubben hvor faren gikk gradene og slo gjennom for godt over 20 år siden. Så det sier seg selv at forventningene er store til at den yngre Van Persie skal gå i farens fotspor..

Så hvordan veileder Van Persie sin sønn? Hva er det han med all sin erfaring er opptatt av å videreformidle? For meg er høydepunktet av hele intervjuet med Van Persie når han forteller om en biltur hjem fra kamp med sin sønn. Feynoords U-14 lag hadde møtt Ajax, og Shaqueel måtte sitte på benken hele kampen. I bilen på vei hjem var han skuffet og sur og brukte bilturen til å klage på alt fra lagkamerater, til trenere, til dommerne også videre.. Etter å ha sittet i stillet og hørt på sønnens klagesang tok pappa Van Persie ordet:

“Shaqueel..
You sound like a loser you know? 
If you talk like this, you sound like you lost.
You’re blaming him, you’re blaming her, you’re blaming this, you’re blaming everything..
But I don’t hear one single thing about yourself?

Winners, they take control and they blame themselves, and they look where they can improve.
This is what you should be thinking about.

You should ask yourself; are you a loser or are you a winner?
For me it doesn’t matter, I will love you the same amount.
But you said that this is your passion, so you should take control of your life and stop complaining, because this sounds like a loser.
If you want to be a winner, take control of your life. 
And stop complaining about others.”

Er det pedagogisk riktig å si det på denne måten? Aner ikke.
Er det hardt å høre fra sin egen far? Sannsynligvis.
Men det er sant. Renere ord for pengene har jeg ikke sett eller hørt på lenge. Jeg tror at en av grunnene til at flere og flere av våre unge talenter er spillere med fedre som har spilt på høyt nivå (Haaland, Ødegaard, m.fl) er at de gjennom hele oppveksten har hatt fedre som har kunnet si nøyaktig hvor landet ligger og hva som kreves for å nå de målene man har satt seg. Å forklare årsakene til manglende resultater og fremgang med at treneren hater deg eller at verden er imot deg, er tapermentalitet. På fagspråket kalles måten vi forklarer årsaken til suksess eller nederlag for attribusjoner. Det viser seg at de som lykkes oftere forklarer (attribuerer) sine resultater til ting som er innenfor sin kontroll. For eksempel vil en spiller med god mentalitet skylde en dårlig kamp på feil fokus, dårlige forberedelser, feilslått strategi, altså ting som er kontrollerbare og som kan forbedres til neste kamp. Mens en spiller med typisk tapermentalitet vil årsaksforklare med alt fra vær og vind, til trenerens håpløse kampplan eller til lagkamerater som ikke forstår fotball. Alt sammen ting han ikke har noen som helst kontroll over, og som ikke kan forbedres eller jobbes med til neste kamp. Tapermentalitetens trofaste følgesvenn er offermentalitet, hvor man bare er et offer for omstendighetene, helt uten kontroll til å ta grep selv.

Trykk på bildet for å se klippet
Kilde: High Performance Podcast

I dette spiller foreldre en nøkkelrolle. Jeg tror alle kjenner seg veldig godt igjen i scenarioet hvor man sitter i bilen på vei hjem fra kamp. Bilturen hjem fra kamp blir ofte et slags analyseforum hvor man går gjennom hva som gikk bra og hva som gikk dårlig. Jeg vet selv hvor forbanna jeg har vært i bilen på vei hjem fra cuper og kamper, og hvor mye dritt jeg på mine verste dager har slengt om alt og alle. Heldigvis hadde jeg en pappa som hadde svært lite til overs for det, og jeg visste at hvis jeg ville syte så måtte jeg ta det med noen andre. Men om man som foreldre hiver seg med på, eller enda verre, fyrer opp under et hylekor hvor dommere er korrupte, lagkamerater er hjelpesløse, treneren er amatør og banen er en åker, så er man med på å fore og utvikle en dårlig mentalitet i spillerne våre. Dersom pappa bruker hele bilturen på å idioterklære treneren fordi poden måtte slite benken og ikke et sekund på hva spilleren må jobbe med selv, så er man rett og slett et forbilde i dårlig attribusjon. 

Vi er ikke roboter og selvfølgelig må det noen ganger være lov å være sint, forbanna, oppgitt og frustrert, uten å være eller bli kalt for taper. Den beste måten å komme over en dårlig kamp er ofte å få lov til å surmule litt i et par timer. Men jeg tror det er viktig for spillere i alle aldre å være bevisst på hva som fører til utvikling og ikke. Først og fremst må man fokusere på seg selv, og med mindre man har spilt en helt perfekt kamp (den perfekte kamp eksisterer ikke), hvorfor skal man da bruke fokus og krefter på andres mangler heller enn å jobbe med egne? Om man vil ha bedre dommere bør man fokusere på å bli god nok til å komme på et nivå med bedre dommere. Samme gjelder om man mener man fortjener bedre lagkamerater, trenere og baner. Det gjelder til og med været! Om man er dritt lei av å spille i pissregn og sidevind får man sørge for å bli god nok til å gjøre seg aktuell for klubber i sydligere strøk. 

Kilde: BT Sport

Van Persie er kanskje glad i å gi tough love fordi han har kjent effekten det har selv. I intervjuet forteller han om en gang han som ung spiller i Arsenal satte seg ned for en prat med Arsene Wenger. Wenger gikk rett på sak og spurte:

W: “Why are you not a top player? You are still not a top player.”
RVP: “Tell me why I’m not a top player?”
W: “No I’m not gonna tell you, you have to find out for yourself. You have to ask yourself the right questions. Look around you at all these top players. You are not one of them.”


Van Persie forklarer videre:

“And then I started to look at Pires how he played, look at Ljungberg where he ran, look at Thierry, look at Viera.. And I was thinking ´Ahh hes right, these guys are on such a level.. Thats where I want to go´.”

Han brukte denne erfaringen til å skrive ned sine styrker og svakheter. Blant annet fant han ut at han var for stasjonær og etter å ha sett en spiller som Henry, bestemte han seg for at av alle bevegelser han gjorde så skulle en av tre konsekvent være i bakrom. Denne endringen gjorde han umiddelbart til en vanskeligere spiller for motstanderne og håndtere. Det er ett eksempel på en spiller som tar hånd om en situasjon han ikke var fornøyd med, gjennom å justere på de tingene han kan kontrollere.

Avslutningsvis; hvordan tok hans sønn Shaqueel det tøffe budskapet fra bilturen hjem fra kamp? Kampen ble spilt på en lørdag og U-14 laget hadde fri søndag. Så mandag snek Van Persie senior seg inn for å se på U-14 lagets treninger. Han var spent på hvordan sønnen hadde taklet det han sa..

“So im there sitting.. Cold with a hoodie on.
And then I see this tiger..!
Training, running, working..
He had realized that he has to take control of his life.


(Hele intervjuet kan du høre her).

Kilde: BT Sport

Læs også:

Registrer deg for nyhetsbrevet mitt