Menu
Menu
Dette spørsmålet fikk jeg av en trener for mange år siden. Selv om svaret burde være åpenbart, ble jeg sittende og gruble en liten stund.
“Det er jo treneren sitt ansvar å ha bra taktisk opplegg og gode treninger.” “Fysioen sitt ansvar at man er skadefri, sterk og rask.” “Klubben sitt ansvar at fasilitetene er i orden og at alt ligger til rette.”
Heldigvis sa jeg ikke dette høyt.. For budskapet treneren ville frem til var at hovedansvaret for hvor god jeg kunne bli lå hos meg selv. I dette innlegget skriver jeg litt om mine erfaringer med det å ta ansvar og hvorfor det er så viktig.
Et evig tema i spillerutviklingsdebatten, er hva som skiller de som går hele veien fra de som bare nesten lykkes. Det er det selvfølgelig mye som gjør, men min erfaring er at det å ta ansvar for seg selv, sitt eget spill og sin egen utvikling en av de store forskjellene på gode, middels og mindre gode spillere. Dette har aldri vært så klart for meg som i 2016. Da signerte jeg for nyopprykkede FK Tønsberg i 2 divisjon som en del av comebacket mitt etter å ha røket korsbåndet på utgående kontrakt i Tippeligaen året før. At livet i 2 divisjon er
ganske så annerledes enn livet i Tippeligaen er ikke overraskende. Og det fotballmessige var naturligvis på et litt lavere nivå. Men den største overgangen og det som overrasket meg mest var å se hvor lite ansvar folk tok for sitt eget spill og sin egen utvikling. Treneren kunne knapt komme med berettiget (og stort sett konstruktiv) kritikk, uten å få et ”ja men” eller et ”hva med han” tilbake. Alt var ofte andres feil og sjeldent ens egen. Og det var ikke måte på hvor urettferdig verden hadde vært med enkelte!
”Jeg ble aldri satset på.” ”Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg fått bedre oppfølging.” ”Treneren bruker meg feil.”
Også videre… Høres det kjent ut? Min påstand er at egoene er større og ydmykheten mindre hos spillerne på nivået og i klubbene som ligger akkurat under toppen, og at det er derfor de er der de er.
”De største stjernene er de enkleste å jobbe med. Det er en grunn til at de er blitt store stjerner.” Dette sa Åge Hareide på et foredrag, og det stemmer godt med mine egne erfaringer. Det er selvfølgelig unntak, men de aller beste spillerne jeg har spilt med har ofte vært de som evner å se seg selv objektivt. De som har et helt klart bilde av sine styrker og svakheter og tar et ansvar for å jobbe bevisst med det. Og de beste prestasjonsmiljøene jeg har fått være en del av er de hvor folk begynner med å ta ansvar for sitt eget spill før de eventuelt bruker krefter på noe utenfor det. Den beste måten å være en god lagspiller er først og fremst å ta ansvar for dine egne arbeidsoppgaver og gjennomføre disse på en god måte som hjelper laget.
I motgang er det ingenting som er lettere og mer behagelig enn å legge ansvaret over på noen andre, det være seg dommeren, treneren, banen eller været. Men hvordan hjelper det deg selv? Med mindre man har gjennomført en perfekt prestasjon, uten en eneste feil eller uten en eneste millimeters rom for forbedring er det feil fokus å snakke om andre. Da handler det ikke lenger om utvikling, men om å forsvare egoet og om å gi seg selv en falsk trygghet. Faktisk vil jeg si at det å bli en ekspert på ansvarsfraskrivelser er noe av det mest ødeleggende og destruktive unge spillere kan lære seg, da har de allerede gitt seg selv et stort handicap på veien mot sine mål. Når du legger ansvaret hos andre enn deg selv, går du fra å være sjåfør til å bli passasjer i din egen utvikling.
Jeg tror det er viktig for spillere i alle aldre, både i små og store klubber, å innimellom spørre seg selv spørsmålet: