“Hva kommer folk til å si?”

Del dette indlæg

Del på facebook
Del på linkedin
Del på twitter
Del på email

“Hva kommer folk til å si?”

Dette er en av de mest hemmende tingene en fotballspiller kan spørre seg selv om. Det handler om konsekvenstenking, krisemaksimering og om en diffus “fremmed” som egentlig ikke har noe med arbeidsoppgavene på banen å gjøre.

I toppfotballen er man veldig eksponert, både gjennom sosiale og usosiale medier, venner og familie, også videre. Det er mange “folk” som til enhver tid har en mening om hva du presterer og jobben du gjør. Derfor er det naturlig men også veldig hemmende å henge seg opp i “hva folk kommer til å si”. 

I perioder med motgang, dårlig form eller etter en elendig kamp er det lett å innbille seg at “alle snakker om deg”, nærmere bestemt om hvor dårlig, utilstrekkelig og ubrukelig du er. Noe av det er riktignok ikke innbilning, på Twitter er det nok av sofakritikere som alltid skal mene noe, helst negativt.

Positiv oppmerksomhet og ros når det går bra, og negativ oppmerksomhet og kritikk når det går dårlig er en helt naturlig del av toppfotballen. Men for noen (mange?) blir det kvelende å hele tiden skulle forholde seg til hva både kjente og ukjente mener om det man leverer. Det blir tydelig i spillet deres på banen, at det plutselig handler mer om å unngå å bli syndebukk enn å prøve å bli helt.

Men hva “folk” sier og mener kan man ikke og må man ikke la seg styre av. Å bygge opp en robusthet mot dette er en del av utviklingen til enhver spiller som vil ha en lang karriere på høyeste nivå. 

Grunnleggende er vi mennesker flokkdyr, og frykten for “hva folk kommer til å si” handler (tror jeg) mye om urboeren i oss som er programmert til å være livredd for å bli utstøtt fra flokken. I steinalderen kunne det å bli utstøtt være det samme som en dødsdom, det er det heldigvis ikke idag, selv om det spesielt for unge spillere og mennesker kan føles sånn. Derfor mener jeg at det er viktig fra klubbene sin side at at spillerne føler støtte så den iboende frykten for å bli utstøtt hele tiden blir motarbeidet av et støttende og inkluderende miljø, til og med etter et selvmål på overtid mot erkerivalen.

Men hvem er egentlig dette trollet kalt “folk”? 

Jeg kom over et godt råd som lyder “du skal ikke ta imot kritikk fra noen du ikke ville tatt imot råd fra”. Det er uendelig mye lettere å påpeke hvordan noe ikke bør gjøres, enn å vise hvordan det faktisk bør gjøres. Å forholde seg til kritikk fra noen du ikke stoler på er jo egentlig idiotisk. For hva om de tar feil? Trollet “folk” har jo stort sett tatt feil om absolutt alle store prestasjoner noensinne..

“Det er umulig å sende mennesker til månen.”
“Det er umulig å løpe 100 meter på under 10 sekunder.”
“Leicester kommer aldri til å vinne Premier League.”

Hadde man hørt på “folk” ville nesten alt virket umulig. Så min oppfordring til spillere i alle aldre er å drite i folk. De har stort sett ikke peiling. Ikke bry deg om kritikk fra noen du ikke ville tatt råd fra, stoler på eller som vil deg ditt beste.

Når du har kommet så langt i teksten som dette oppfordrer jeg deg til å avslutningsvis lese følgende tekst av President Theodore Roosevelt. Han beskriver det jeg prøver å si på en helt utrolig måte:

 

The Man in the Arena

“It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.

Læs også:

Registrer deg for nyhetsbrevet mitt