Hva kan vi lære av Van Persie
“Live long enough and you’ll become a philosopher” er det et ordtak som heter. Robin van Persie er riktignok ikke så gammel, men har en lang karriere bak seg og viser seg å være en utrolig klok mann. I et nylig intervju (link) reflekterer han helt fantastisk rundt den mentale delen av fotballen. Faktisk så bra at jeg i løpet av de neste dagene vil dele mine topp 3 takeaways fra dette intervjuet. Under kommer første del:
Takeaway 1:
Fotballen er brutal
Kanskje ikke noe nytt, men det er to ting som han forteller om som likevel er en påminnelse om at fotballen både er brutal og krever brutale prioriteringer.
På en personlig måte gir han et innblikk i hvor viktig folkene man omgir seg med er og hvor knallhard han var på å omgi seg med de rette folkene.
“Friends have an influence, everyone in your life has an influence. And at one point you need to be very honest to yourself if those people in your life, whoever it is, whether its your wife, or your friends, or your family, if they have a positive impact on your life. And I think if you aim to be the best in your sport… you have to be ruthless. You have to cut out the people who bring negativity. That is very hard!“
Van Persie forteller at han hadde barndomsvenner som han var glad i og at han hadde et romantisk bilde av at disse kompisene skulle være med han som et entourage når han slo gjennom på toppnivå. Etterhvert innså han at de hadde en negativ innflytelse på han, og han satte seg ned for å tenke over hvordan disse kompisene bidro til hans ambisjoner. Han konkluderte med at de var mer til hinder enn til hjelp. Så han inviterte sine to nærmeste barndomsvenner og ga dem følgende budskap:
“Guys.. I love you and I respect you, but I have different dreams than you guys. So it will stop here. You make different choices, and you have different priorities than me, and I can’t have that.”
Rett og slett slo han opp med to av sine nærmeste barndomskompiser når han var i begynnelsen av 20 årene fordi han følte at de hadde en forstyrrende innflytelse på hans mål!
Er det fasiten? Sannsynligvis ikke, men min påstand er at man er helt avhengig av at de menneskene rundt en utøver som vil nå til topps må “skjønne greien”, skjønne hva som kreves, ellers vil de fort kunne trekke ned heller enn å bygge opp under drømmen. Elitefotball på et så høyt nivå er så krevende at man veldig ofte faktisk må tenke “meg, meg, meg”. I forhold til de prioriteringene som kreves for å være best mulig forberedt kreves det i mange sammenhenger en kynisk egoisme som fort kan føre til konflikt med venner, familie og andre om de ikke skjønner hva det handler om.
Men balansen mellom å være egosentrisk og tunnelsyn-fokusert på ene siden og å være en god lagkamerat, bror, søster, venn etc med empati, som stiller opp for andre syns jeg er vanskelig å definere. Hvor går grensen? Van Persie sitt perspektiv på dette er at for å komme i en posisjon til å kunne hjelpe andre, å løfte andre opp, må man være egoistisk først. Det er tankevekkende og på mange måter sant, spesielt som utøver er det først når man har oppnådd suksess at man virkelig har en platform hvor man kan hjelpe andre..
Det andre eksempelet jeg syns understreker fotballens brutalitet er når han beskriver måten han ble avskjediget på i United. La oss ikke glemme at når han kom fra Arsenal til United var han the man i gullsesongen 2012/13. De to påfølgende sesongene var dessverre mer preget av skader og sviktende form og etter sesongen 2014/15 inviterte United trener Louis van Gaal han til et møte. Her fikk han servert følgende beskjed:
“Ok Robin, I am the coach and you are the player and you have to go, your time is up.”
Når en sjokkert Van Persie da høflig minner han på at han fortsatt er under kontrakt får han bare til svar:
"Yeah I don't care".
Skal man le eller grine..? Og dette er ikke noe fremmed trener fra en annen kultur som ikke kunne fordra spilleren, Van Gaal og Van Persie hadde jobbet sammen nylig på det nederlandske landslaget med stort hell, med Van Persie som kaptein, som kulminerte i festfotball og bronsemedalje i VM i Brasil i 2014, altså bare et år i forveien. Igjen viser det bare hvor beinhardt opplegget er på høyeste nivå, om man liker det eller ei. Heldigvis regnes Van Gaal som en old school trener, med utdatert man-management, men likevel er det en fortelling om at her er det ingen kjære mor.
VM 2014. Bare ett år etter dette bildet var stemningen en helt annen.
Foto: Jean Catuffe/Getty Images
Fotballens kynisme har igjen blitt synlig i den vanskelige og merkelige situasjonen vi står i med Corona nå, hvor noen klubber velger å permittere spillere avhengig av hvor salgbare de er på transfermarkedet. Klubbene tenker med ytterst få unntak på seg selv først, ofte har de ikke noe annet valg.
I praksis mener jeg derfor igjen at en viktig del av fotballutdanningen til unge fremadstormende spillere er å lære å finne en god balanse mellom det å være lagspiller og å ta vare på egne interesser. En ting er iallfall sikkert, om du for blåøyd og naiv blir du rævkjørt!
Del to av analysen fra dette intervjuet kommer imorgen og vil handle om hvordan det satt langt inne for Van Persie og fortsatt for spillere idag å oppsøke noen å snakke med om mentale utfordringer. Stay tuned..