Menu
Menu
Disclaimer: Man skal være forsiktig med å spekulere i andre folk/spillere/lags mentale tilstand. Likevel vil jeg i denne utgaven gå gjennom det historiske oppgjøret på Anfield, slik jeg tolker det fra et mentalt perspektiv.
4 April, 2018. Kl 23:00 norsk tid slukkes lyset på mektige Camp Nou, hvor Barcelona har slått, rettere sagt knust Roma 4-1. For å toppe ydmykelsen sett med Roma øyne var to av Barcas mål selvmål. Nok en stor forestilling på Camp Nou av Barcelonas stjernegalleri. Den første av to kvartfinaler, semifinaleplassen er så godt som sikret.
Spol frem en uke. 10 April. 2018. Stadio Olimpico. Anført av sin egen Cæsar, Daniele De Rossi har Roma gjort det umulige mulig. De har slått ut Barcelona med en 3-0 seier og går videre på bortemål. Barcelona spillerne ligger lamslåtte igjen på gresset etter å ha kastet vekk et “bankers” utgangspunkt.
Det er kanskje i overkant å snakke om traumer og traumatiske opplevelser i fotball, men det er ingen tvil om at dette nederlaget setter dype spor i Barca spillerne. Hvordan ble opplevelsen tatt tak i mentalt? Jobbet de både individuelt og kollektivt med en fagperson (idrettspsykolog, mental trener) for å analysere hvordan noe så totalt usannsynlig kunne skje, hvilke mekanismer som var i spill, og IKKE MINST: hvordan de kan unngå at noe lignende skjer igjen?
I returkampen i Roma scoret Dzeko etter 6 minutter, igår scoret Origi etter 7. Hvor mange av Barca spillerne tenkte “nå skjer det faen meg igjen..”? Min erfaring fra ulike lag er at man som gruppe kan være skjøre når noen gamle traumer (Roma-kampen) dukker opp igjen med nye ansikter (Liverpool), og at nettopp det man prøver å unngå ender opp med å skje. Uoppmerksomheten i forkant av 4-0 målet ligner bare en gruppe som er gått i total kollaps både som enkeltspillere og som lag. Mourinho bekrefter det inntrykket her:
I Navy Seals sier de “Under pressure, you don´t rise to the occasion, you sink to the level of your training.” Hvordan hadde Barca spillerne trent rent mentalt for å forberede seg på den heksegryten som ventet på Anfield?
Å møte et lag med et sånn momentum som Liverpool fikk i løpet av kampen er noe av det vanskeligste man kan stå overfor. Følelsen av at alt går til helvete og man knapt tror det som skjer. Det er som å stå midt i en storm og bli dratt i alle retninger. Et verktøy som visualisering kan være et utrolig godt hjelpemiddel til å forberede seg på slike situasjoner. Da har man på en måte allerede vært i situasjonen før den skjer, og man har også forberedt en reaksjon og en måte å håndtere stormen på.
Hvilket kroppsspråk skal vi ha om Liverpool tar ledelsen tidlig? Om de går opp til 2-0 før pause? Hva sier vi til oss selv når hele Anfield går amok og vi kjenner oss preget av trøkket på tribunen? Var dette situasjoner Barca spillerne hadde visualisert på forhånd? Det så ikke sånn ut!
“Mentale ting som press spiller ingen rolle, dette er spillere som har opplevd alt.” Det skulle man i utgangspunktet tro, men Barca i år, i fjor, og PSG i forfjor tyder kanskje på at selv de beste lar seg prege, spesielt om de ikke jobber systematisk med disse tingene. Selv om det kan være lett å glemme så er spillerne i de beste klubbene også “bare” mennesker.
Ikke minst er det å ha en stor ledelse fra første oppgjør en stor mental utfordring fordi man da fort kan gå fra angrepsposisjon til forsvar, alt å vinne til alt å tape, fra fremoverlent til “på hæla”. Denne utfordringen ser ut til å være noe mange lag sliter med å håndtere.
Dette er på ingen måte et forsøk på å ta noe fra Liverpool sin mesterlige prestasjon, Klopps taktiske genistreker, de rødes ekstreme intensitet og Anfields magiske stemning. Men glem ikke utgangspunktet! FC Barcelona.. Et av de beste og mest meritterte lagene noensinne.. Alt de trengte å gjøre var å unngå å tape med 3-0 eller mer. For andre år på rad. Det skal jo ikke være mulig! Jo det ble det, og min påstand er at det mentale spillet var delaktig, om ikke avgjørende for at det umulige ble mulig.